Bærekraftig forvaltning er sentralt innen norsk fiskerinæring, og omfatter biologisk, sosial og økonomisk bærekraft. Biologisk bærekraft betyr at marine ressurser, slik som fiskebestander, skal utnyttes på en måte som gjør at man kan fortsette å fiske de inn i fremtiden. Dette styres ved hjelp av kvoter for å unngå overfiske, og disse er basert på bestandsundersøkelser som gjøres hvert år. Sosial bærekraft handler om fordeling av ressursene mellom ulike aktører, slik som de kystgående og havgående flåtene, eller mellom ulike regioner langs kysten. Økonomisk bærekraft innebærer at fiskeriet er økonomisk lønnsomt, slik at fiskerne tjener nok til å leve, og at nasjonen Norge tjener på eksport av sjømat.
Teknologisk utvikling er viktig innen fiskeriforvaltning. Der man før ikke hadde teknologien til å fiske ned en bestand så mye at det ikke var bærekraftig, har man nå både fartøy og redskaper som kan fiske flere tonn per dag. Vi har dermed behov for en forvaltningsplan slik at det ikke fiskes så mye and bestandene kollapser. Samtidig har teknologiske gjennombrudd gjort det mulig å fiske mer selektivt, for eksempel ved bruk av rister i tråler som sorterer ut uønskede arter, og ved å kunne samle inn bedre data til å hjelpe med bestandsestimering og kvotesetting.
Vi har kompetanse innen:
- Hvordan kystsamfunn tilpasser seg høsting av levende marine ressurser.
- Hvordan bærekraftbegrepet påvirkes av teknologisk utvikling, endringer i kvoteregimet, fordelingspolitiske spørsmål og globalisering av markeder for fisk.
- Innspill til debatten om bruk av ressursrente i fiske (som superprofitt eller sysselsetting), studier som gjelder organisering av verdikjeder og arbeidsdeling mellom sjø og land samt vilkår for innovasjoner i kystbasert næring.
