Av Beate Kvamstad-Lervold, spesialrådgiver i SINTEF og Inge Hoff, professor ved NTNU
Samferdselsministeren har annonsert at nye grep tas i neste Nasjonal transportplan for å sikre at vi skal få det transportsystemet fremtiden vil trenge. Når nytenkning nå gjøres på dette feltet, blir det viktig å dyrke frem ny kunnskap om hvordan gods kan forlyttes så effektivt og klimavennlig som mulig helt fram til sluttbrukeren.
Så sent som i 2018 økte nemlig CO2-utslippet fra godstransport på norske veier i forhold til året før, samtidig som totalutslippet fra transport var uendret - mens tall for 2019 ennå mangler.
Norges rike tilgang på ren energi er til nå flittigst brukt i industri og bygninger. Derfor er transport et felt der vi kan gjøre en forskjell for klimaet. Likevel strever godstrafikken med å bli en del av det grønne skiftet.
En viktig årsak er at godstransport i dag planlegges og gjennomføres fragmentert. Optimering skjer innen hver enkelt transportform, uten tanke på det totale systemet. Men et lys er tent i enden av tunnelen. Digital teknologi og økt etterspørsel etter grønnere transport gir oss nå en sjanse til å utvikle integrerte, klimavennlige transportløsninger.
Uten slike grep i godstrafikken blir det vanskelig for Norge å nå klimamålene - et kutt i utslippsnivået fra 1990 med 40 prosent innen 2030, og fra 2050 skal vi være klimanøytrale.
Hovedmålet for gjeldende Nasjonal transportplan er å skape «et transportsystem som er sikkert, fremmer verdiskapning og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet». Økt kunnskap om godstransport må til for at disse målene skal nås.
Nøkkelen til økt bærekraft i sektoren - dør-til-dør transporttjenester som er optimale ut fra helhetsbetraktninger og derfor energi og kostnadsbesparende - lar seg nemlig ikke frembringe ved et fingerknips. Til det er transportsystemet for uoversiktlig og ansvaret for oppdelt.
Men her er det nå digital hjelp å få. Tilgangen til sensorer og data er større enn noen gang, og mulighetene for kjappe analyser av store datamengder er i rask utvikling. Dette legger til rette både for mer effektiv transport og for at flere involverer seg i planprosesser.
Skal disse mulighetene utnyttes, må vi få til datautveksling på tvers av transportformer. Pluss utvikle modeller for beregning av samfunnsnytte som ikke er basert kun på empiriske data som nå, men også tar hensyn til muligheter gitt av ny teknologi.
I tillegg må vi lage verktøy som kan beregne bærekraften til ulike transportløsninger slik at transportører og kunder kan sammenligne bærekraften i ulike tilbud.
Alt dette kan ikke bransjen fremskaffe alene. Bedriftene trenger kunnskap og innovasjon som enkeltaktører ikke kan ta ansvar for på egen hånd. Derfor bør politikere og forvaltning nå legge til rette for utviklingssamarbeid på tvers av transportformer.
Med riktige verktøy og kunnskaper kan transporttektoren lettere ta grønne valg på kunnskapsområder som:
Knutepunkt: utvikle havner og terminaler i takt med den teknologiske utviklingen, tematikk som i dag preges mer av areal- og interessekonflikt enn teknologiske mulighetsstudier.
By-logistikk: gjøre det lettere for storbyene å forene nullvekst for privatbiler og omlegging av kollektivtrafikk med behovet for utkjøring av varer og levering av tjenester.
Modeller/verktøy: bruke ny teknologi for datainnsamling, analyse og visualisering av samfunnsnytte og bærekraft i nye transportkonsept.
Infrastruktur: finne beste miks av grønne energibærere og tilhørende fylle-/ladestasjoner, utvikle system for flyt av data og informasjon, pluss mer effektive metoder for drift/ vedlikehold av infrastruktur.
Bærekraft: identifisere tiltak som øker bærekraft og løser sikkerhetsutfordringer knyttet til tidspress og små fortjenestemarginer.
Sammen har næringsliv, myndigheter og forskningsmiljø knekt harde nøtter før i Norge, offshore, i sjømat og industri. Nå trengs et tilsvarende trekantsamarbeid om godstransport, både for industriens og klimaets skyld.
Innlegget ble først publisert i Teknisk Ukeblad, og gjengis her med tillatelse.
