Veidirektøren skriver i DN at veibygging for en usikker fremtid handler om mer enn samfunnsøkonomisk nytte.
Det er helt riktig.
En forutsetning for å nå målene hun lister opp, er at vi alt nå tenker på den digitale infrastrukturen som vil trengs på og langs veien. Alt fra telekom- til karttjenester som stadig mer intelligente og mer selvkjørende biler vil trenge.
Viktige mål krever digitalisering…
Forbilledlig beskriver Ingrid Dahl Hovland de behovene som dagens “høytempo-omstilling” i veisektoren må innfri:
Halvering av veitransportens CO2-utslipp innen 2030. Økt vektlegging av naturmangfold. Pluss utvikling av de gode byene/stedene.
Den digitale veien blir viktig om vi skal nå disse målene.
… og digitalisering krever organisering
Et av elementene vi bør ha lengst frem i pannebrasken når vi skal planlegge for bruk av slike hjelpemidler, er det organisatoriske systemet rundt veitransportsektoren.
Uten et forvaltningssystem som er tilpasset de nye mulighetene, vil ikke den fulle nytten av veibygging bli realisert.
Temaet er høyaktuelt, siden regjeringen satte 10. august som frist for innspill til hvordan utbygging, drift og vedlikehold av veier skal organiseres.
Veien er mer enn asfalt og grus
En stor endring i tiden fremover er at det ikke lenger bare er Statens vegvesen som er ansvarlig for kritisk infrastruktur i veisektoren.
Fremtidens biler vil for eksempel ha behov for å få tilsendt og sende informasjon. De må vite nøyaktig hvor de er. Samt klare å “lese” infrastruktur på og langs veien.
Veien vil etter hvert bestå av mye mer enn bare asfalt og grus. I fremtiden vil digital infrastruktur på og langs veien i økende grad bli avgjørende for trafikksikkerhet, effektivitet og miljøhensyn.
Her er de nye “vei-elementene”
Derfor må vi tenke langsiktig når det bygges nytt og når veier rehabiliteres, slik at vi er forberedt på fremtiden. Å legge til infrastruktur i ettertid i form av ny teknologi langs veien, er mye mer kostbart enn å gjøre dette når vi uansett skal bygge eller rehabilitere.
Hvilke infrastrukturelementer er det så det handler det om?
Eksempler er kommunikasjonsinfrastruktur som telekom, pluss geografisk informasjon som kartdata og posisjoneringstjenester. Dette er kjerneteknologier som blir nødvendige for de fremtidige kjøretøyene. Vi kan altså ikke snakke kun om den fysiske veien lenger.
Nå må vi utvikle kunnskap om den digitale infrastrukturen som vil trengs, og vi må lære oss å samhandle på dette feltet.
Utfordring for fremtidige statsbudsjett
Nødvendig digital infrastruktur må utvikles og ikke minst finansieres. Her ligger det en stor utfordring for fremtidige statsbudsjett. Norge er ikke et enkelt land å bygge vei i, og det er heller ikke lett å bygge ut digital infrastruktur her.
Samtidig må de riktige aktørene, offentlige eller private, ta eierskap til dette.
Et relevant eksempel er: Vi vil trenge digitale kart, men hvem skal ha ansvar for dette? Og hvem skal ha ansvar for at telekomsystemene har den dekningen de nye digitale tjenestene vil kreve langs alle veier i dette langstrakte landet?
Forankring fra toppen og nedover
Samarbeid må forankres i hele linja, fra toppnivå og nedover for å sikre legitimitet i forvaltningen.
Nye kontaktpunkter og nye prosedyrer må opprettes. Det kan også bli behov for et tydelig mandat fra politisk hold om hvem som skal samarbeide om hva.
For å lære hverandre godt å kjenne, må organisasjoner gjøre det samme som vi mennesker gjør. Vi må jobbe sammen. Helst om konkrete oppgaver. Utredning av mobildekning langs riksveier er et eksempel på at slike prosesser allerede er i gang.
Alle kan ikke være eksperter på alt
Alle involverte aktører må forså teknologien. Problemeier Statens vegvesen kan ikke sitte med all kunnskap internt om dette komplekse bildet.
Derfor er det så positivt å se at Vegvesenet har gode samarbeidsprosesser i gang med andre offentlige forvaltningsorganer som har fagkunnskap på området.
Det er viktig at dette samarbeidet videreføres og akselereres. Ikke alle kan være eksperter eksempelvis på satellittbaserte systemer for navigasjon og posisjonering med global dekning (GNSS). Men her kan Statens vegvesen få god hjelp ved å samarbeide med blant andre Statens kartverk og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Nasjonal strategi?
Faglig samarbeid blir en nødvendighet for å lykkes når teknologien i økende grad inntar veitransporten. Dette må foregå både blant spesialister og på toppledernivå.
Vi har allerede fått en nasjonal strategi for kunstig intelligens. Kanskje trenger vi en nasjonal strategi for automatisert kjøring også?
Innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 1. september 2022 og gjengis her med DNs tillatelse.
