EUs Net-Zero Industry Act utgjør sammen med våre industrielle partnerskap med både USA og EU enorme muligheter for norsk industri til å lede an teknologiutvikling innen innsatsområdene regjeringen trekker frem i sitt veikart for et grønt industriløft, som karbonfangst, hydrogen, batterier, prosessindustri, bioteknologi og sirkulær økonomi.
Under arrangementet «Industriløftet» hadde SINTEF invitert med seg Norsk Hydro, Norsk Industri og NHO for å diskutere og dele kunnskap om hva som må til for å oppnå dette og hvilke kunnskapsbarrierer som må brytes for at de politiske målene kan nås.
SINTEF har vært norsk industris forskningspartner siden 1950 og er også svært delaktig i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Konserndirektør ved SINTEF Industri, Eli Aamot, innledet møte med å fortelle om SINTEFs perspektiv på hvordan vi kan ta norsk økonomi gjennom en grønn omstilling. Hun viste til hvordan SINTEF i samarbeid med industrien arbeider med å håndtere de ulike klimakrisene og den geopolitiske situasjonen.
– Vi har sett at industrien har endret seg de siste årene. Kontinuerlig forbedring er viktig, men det vil ikke ta oss dit vi vil innen 2050. For å oppnå dette trenger vi radikale løsninger. Industrien etterspør investeringsbeslutninger i verdikjedene. Da må vi også gjøre dette i forskningen vår – altså se på hele verdikjeden og få med aktører fra starten av teknologiutviklingen.
Prosessindustriens rolle i lavutslippssamfunnet
Nina Dahl, fortalte deretter om prosessindustriens rolle i det grønne skiftet. I tillegg til å være forskningssjef for metallproduksjon og prosessering ved SINTEF, sitter Nina også i styret til Prosess21, som er en strategiprosess for prosessindustrien i Norge.
– Vi har en stor og viktig landbasert prosessindustri i Norge, som vi i SINTEF har samarbeidet med i mange år. Prosessindustrien produserer produkter og materialer som er avgjørende i lavutslippssamfunnet, som fornybar energi, batterier, legeringselementer til stål og gjødsel. Industrien gir arbeidsplasser og ikke minst eksportinntekter til Norge, men er også kritisk for å nå lavutslippsmålene for 2050 og 2030, sa Nina Dahl.
Prosessindustrien spiller også en viktig rolle når det gjelder behovet for kritiske råmaterialer. Den produserer nødvendige materialer som aluminium, silisium og manganlegeringer, og åpner for nye muligheter og verdikjeder. Selv om industrien er energikrevende og slipper ut en del CO2, har det vært en reduksjon på over 40 prosent siden 1990. For å nå nullutslipp og klimanøytralitet må imidlertid mer gjøres.
Dahl trakk frem et sterkt samarbeid mellom industri og akademia som nødvendig, og brukte senter for miljøvennlig energi (FME) Zero-Emisson Metal Production som et godt eksempel. Her samarbeider alle metallaktørene i Norge med forskningsinstitutter og universiteter for en mer klimavennlig metallindustri. Hun la også vekt på å utvikle nye prosesser og tilpasse eksisterende, med riktige virkemidler tilpasset hele utviklingskjeden.
– Vi er inne i skaleringens tidsalder, men innovasjons- og utviklingsløp er ikke lineære. Vi må bygge grunnleggende kompetanse og forståelse, samtidig som vi implementerer, skalerer og identifiserer kunnskaphull. På den måten kan vi ta prosessindustrien inn i lavutslippsamfunnet og oppnå ambisiøse mål, sier forskningssjef for metallproduksjon og prosessering i SINTEF, Nina Dahl.
Norsk sokkel kan bli Europas CO2 lager
Forskningssjef for anvendt geovitenskap, Lars Sørum, fremhevet karbonfangst og lagring sin avgjørende rolle og hvordan Norge allerede ligger i kunnskapsfronten innen CCS. Med USAs Inflation Reduction Act og EUs Net-Zero Industry Act er ambisjonene for produksjon av grønn teknologi og karbonfangst og lagring store.
– IEA har estimert at vi i 2050 må lagre 5000 millioner tonn CO2 per år, men i dag lagrer verden årlig kun ca 40 millioner tonn. Hvem skal produsere teknologien som trengs for å realisere et grønt skifte? Spurte Lars Sørum.
Han viste til at Norge er i en ledende posisjon innen CCS. Vi har de sterkeste forskningsmiljøene i verden og den beste forskningsinfrastrukturen, og nå bygger vi Europas største demonstrasjonsanlegg for en full CCS verdikjede.
– Men nå må vi ta et stort steg for å nå klimamålene, både for Norge og i EU. På norsk sokkel så har vi potensiale for å lagre 80 milliarder tonn CO2. Dette tilsvarer 320 år med lagring av EUs ambisjoner på 250 millioner tonn/år i 2050. Vi kan med andre ord løse EUs CO2 lagringsfloke.
– Det vil også være et stort potensial for å eksportere teknologi og kunnskap når verden skal lagre 5000 millioner tonn CO2/år. Da må det blant annet bores 12.000 nye CO2-brønner. Mer effektive brønner og rimelig brønnpluggeteknologi, samt effektiv overvåking og optimalisering av lagringsrommet er utfordringer som i sterk grad vil bidra til å løse kostnadsutfordringene knyttet til CO2-lagring.
Sørum pekte på mer forskning og teknologiutvikling, internasjonalt samarbeid, gode rammevilkår og felles standarder som nødvendige neste steg for at Norge fortsatt kan være i førersetet innen karbonfangst- og lagring.
Bioteknologi som muliggjørende teknologi
Bioteknologi er blant de raskest voksende industridriverne globalt og nasjonalt, og spiller en viktig rolle i produksjon av medisiner, mat, kjemikalier og materialer. Forskningssjef i Bioteknologi og Nanomedisin, Håvard Sletta, fortalte om at bioteknologiens store utvikling de siste 20 årene skyldes store gjennombrudd knyttet til sekvensering av genetisk materiale og forståelse av livsprosesser.
– Norge må henge med i denne utviklingen, og vi ser at stadig flere bedrifter også nasjonalt baserer sin drift på bioteknologi, bruker det i sine prosesser eller planlegger å bruke det som del av sin omstilling av produksjon, sa Håvard Sletta.
Han fortalte at Norge er verdensledende på bioraffinering og viste til at norske bioraffineri eksporterer varer for mer enn 5 milliarder kroner per år. Videre pekte han på at Norge vil ha stort potensiale for økt bioteknologisk industri og eksportmuligheter innen en rekke områder.
– En bioressurs vi kan ha mulighet til å skalere opp i Norge er tare, som kan gi en næring verdt titalls milliarder per år. Videre er bioteknologi sentral for aquakulturindustrien, hvor Norge er globalt ledende på fiskevaksineproduksjon og hvor det trengs store mengder fiskeför. Bioteknologi er også avgjørende for helseindustrien gjennom utvikling av nye terapier og produksjon av legemidler, sier forskningssjefen.
SINTEF og Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) Industriell bioteknologi har mange prosjekter i samarbeid med industrien, både nasjonalt og internasjonalt, for å videreutvikle disse områdene. SINTEF arbeider også med å utnytte CO2 som råstoff til å utvikle produkter gjennom bioteknologiske prosesser. Et godt eksempel her er det EU-finansierte prosjektet PYROCO2, som har som ambisjon om å sette opp en demofabrikk Hærøya for produksjon av Aceton fra CO2.
– Bioøkonomi uten bioteknologi er ikke mulig. For å lykkes med det grønne skiftet, må Norge ha mer ambisiøse planer for bruk av bioteknologi. Europa satser, derfor er det viktig at vi Norge henger med, avsluttet Sletta.
Hvordan kan Norge møte fremtidens krav til en bærekraftig industri?
I paneldebatten ble Norges muligheter og utfordringer for å møte fremtidens krav til en bærekraftig industri diskutert. Hanne Simensen fra Norsk Hydro fremhevet aluminium som et kritisk råmateriale for Europas elektrifisering, og beskrev hvordan kontinuerlig forbedring og samarbeid med akademia har redusert utslippene fra norsk aluminiumsproduksjon med 55 prosent siden 1990, samtidig som volumet er økt. Hun fortalte hvordan selskapet nå, i partnerskap med kunnskapsbedrifter og kunder, fokuserer på å utvikle nye, utslippsfrie løsninger og bruke resirkulerte materialer.
– Hva trenger vi fremover? Jo, vi trenger mer fornybar energi som er konkurransedyktig, vi trenger å jobbe med kompetanseutvikling og sørge for at vi opprettholder og utvikler de kompetansemiljøene vi har, både på nanonivå, men også tverrfaglig. Og vi trenger reguleringer og rammevilkår som gjør at vi får tatt beslutninger. Det kan være på forskning og så handler det om å ha støtteordninger rundt implementeringen, slik at vi kan få fart i skaleringen, det er da vi kan gjøre en forskjell, poengterte Hanne Simensen.
Jeanette Iren Moen fra Norsk Industri påpekte Norges fortrinn innen CO2-fangst, men understreket behovet for tilgang på kraft, energieffektivisering og gode rammevilkår for å lykkes. Hun advarte om at uten nødvendige tiltak kan utslippene flyttes til andre land, og fremhevet viktigheten av konkurransedyktige rammebetingelser for norsk prosessindustri i et globalt marked.
– Så vi må ha en helhetlig strategi og plan fra myndighetene sin side for at vi skal få dette til å løpe i årene fremover. Og vi har dårlig tid. Vi skal nå klimamålene i 2030 og i 2050. Bedriftene kan ikke sitte å vente til at kostnadene har gått nok ned eller alt er klart på infrastruktur. Men det må være rammevilkår på plass som viser vei, og som gjør at bedriftene kan ta de investeringsbeslutningene som må komme, sa Jeanette Iren Moen.
Roar Guldbrandsen fra NHO diskuterte behovet for risikoreduksjon ved innføring av ny teknologi og viktigheten av konkrete strategier for at Norge skal kunne holde tritt med EU og USA. Han fremhevet Norges sterke sider som høy tillit og små forskjeller, og understreket at Norge må følge med på internasjonale rammebetingelser for å ikke falle utenfor.
– For det er bedriftene i Norge som skal skape de løsningene som trengs for å håndtere blant annet klimakrisen. Derfor er jeg enig med Håvard Sletta når det gjelder bioteknologi – at vi trenger mer forpliktende planverk, innenfor bioteknologi, men trenger det på CCS og trenger det også innenfor prosessindustri, sa Roar Guldbrandsen.
Se opptak av Arendalsuka-arrangementet Industriløftet
